Foredragstwittring: Skjerpet fokus – ja takk, distraksjon – nei takk
25 juni 2012
Den glimrende kronikken om tilgjengelighetens tyranni fra Cecilie Thunem-Saanum ga opphav til en liten twitterdebatt om foredragstwittring. Twitter har sine begrensninger som debattforum, så jeg må utdype litt.
Først la meg avklare hva jeg legger i begrepet «foredragstwittring». I dette begrepet legger jeg høyfokuserte twittring av kondensert «visdom» fra foredraget. Å twittre om andre ting, eller lese om andre tema i twitter-feeden er ikke foredragstwittring.
Eksempel på foredragstweet
Det hele startet med diskusjon om multitasking. I min bloggpost for Tidsskrift for den norske Legeforening, har jeg jo skrevet at multitasking ikke er mulig. Multitasking da forstått som bevisst utføring av to eller flere forskjellige oppgaver samtidig, oppgaver som krever aktive og bevisste valg. I forhold til foredrag, blir spørsmålet mer om man kan ha oppmerksomheten sin to steder samtidig. Svaret er fortsatt nei. Vi har bare én innkanal. Om du fortsatt er i tvil, så kan du jo forsøke følgende: Sett Abba på stereoanlegget og Red Hot Chili Peppers på PC’en. Hvilken musikk hører du? Enten hører du bare støy, eller så velger du den ene og lar den andre være støy i bakgrunnen.
Men vent litt… vi kan jo høre et helt symfoniorkester med mange forskjellige musikkinstrument, og likevel høre det som vakker musikk. Kan vi likevel ha oppmerksomheten vår flere steder? Nøkkelordet her er kontekst. Problemet med forsøk på multitasking er at man må skifte kontekst når man skal utføre en ny oppgave. Flyttingen mellom kontekster stjeler tid, energi og fokus. Jo hyppigere kontekst-bytter, jo mer ressurser bruker du på selve byttingen. I et symfoniorkester spiller alle instrumentene i samme kontekst, og det hele danner et vakkert lydbilde.
Hvordan kan vi overføre denne metaforen til spørsmålet om foredragstwittring? Å foredragstwittre som definert ovenfor betyr ikke at vi skifter kontekst. Når du hører et foredrag om moderne arkitektur og fanger opp et gullkorn du vil dele, så befinner du deg fortsatt i en kontekst av kunnskap om moderne arkitektur. Å twittre slik direkte fra et foredrag kan sammenlignes med å ta foredragsnotat. Forskjellen er at du deler det med andre i sann tid, og du er ekstra årvåken for å klare å trekke ut essensen av det foreleser snakker om. Foredragstwittring er altså ikke multitasking. Nå er jo ikke multitasking mulig, men foredragstwittring behøver altså heller ikke bety uheldig kontekstskifte.
For foreleser kan det likevel være frustrerende. En tilhører som «forsvinner» ned i sin smartphone, gir ikke inntrykk av å følge med. Dette er også ekstremt synlig for foreleser. Et grep – om ikke annet for at man kan tenke positivt rundt tilhørernes tilsynelatende fokus annet sted – er å åpne foredraget med f.eks. følgende: «Det er bare hyggelig om dere vil twittre fra foredraget mitt. Bruk gjerne hashtag #innbokskontroll, så finner jeg og de andre igjen tweetsen etterpå slik at vi kan fortsette dialogen.» Så kan man kanskje – med glimt i øyet – tilføye: «Det er bare twittring om foredraget som er greit. Jeg går inn og sjekker etterpå hva dere har twittret om ;)» Når du har levert denne innledningen, så velg å se på alle hodene som forsvinner til sin smarthpone som ivrige delere av ditt budskap. Det behøver ikke være sant, men du trenger da i alle fall ikke å irritere deg over det.
Skal du som tilhører twittre om foredraget, så gjør det, men gjør bare det! Begynner du å sjekke newsfeed, svare på andre meldinger, facebooke etc. etc., så velger du vekk foredraget. Foredraget kjedelig sier du? Vel, det blir fort kjedelig hvis du fjerner oppmerksomheten din fra det som blir sagt og dermed mister tråden.
Twittrer du fra foredrag? Holder du i såfall fokus? Er du foredragsholder? Klarer du å se positivt på tilhørere som bruker smartphone under foredraget?