Uakseptabel ventetid på rettsmedisinske rapporter fra overgrepsmottaket i Oslo

Ifølge NRK, bruker overgrepsmottaket ved Oslo legevakt

opp til 11 måneder på å ferdigstille rettsmedisinske rapporter som skal oversendes til politiet. I en ikke-overraskende kommentar sier statsadvokaten i Oslo at «dette forsinker etterforskningen av saker». For utenforstående fremstår ventetiden som uhørt. Ofrene må vente lenge i uvisshet om det blir tiltale eller ei, vitners hukommelse svekkes og politiets arbeid kompliseres.Et overgrepsmottak har som sin fremste oppgave å gi spesialisert medisinsk hjelp og kyndig omsorg til ofre for overgrep. Som oppgave nr 2 står profesjonell bevissikring etter overgrepene. Å få formidlet resultatene til politiet ved begjæring, inngår som en naturlig del av denne bevissikringen. Det er vanskelig å se for seg at det fins noen viktigere saksbehandlings-oppgave for personalet enn å ferdigstille sakkyndige rapporter etter overgrep, til politiet.At det skal ta opp til 11 måneder å få ferdigstillt en slik rapport er graverende og dypt kritikkverdig praksis. Tar det 11 måneder med fulle arbeidsdager å skrive en slik rapport? Selvsagt ikke. Den lange tiden til ferdigstillelse skyldes at oppgaven blir liggende i en eller annen slags kø – i en innboks.Sjef for Oslo legevakt, Endre Sandvik, mener problemet ville blitt løst med to nye legestillinger til overgrepsmottaket. Er det utelukkende et spørsmål om å få tilført ressurser om man skal kunne løse denne type problemer? Kan det være at måten oppgaveløsning organiseres og prioriteres på bidrar til problemet? Hvordan organiseres innboksene med uløste oppgaver i overgrepsmottaket? Jeg betviler ikke at overgrepsmottaket skulle fått tilført flere stillingsressurser, ikke minst med bakgrunn i den økte saksmengden som bl.a. skyldes økte ressurser til etterforskning av overgrep i poltiet. Men jeg finner det likevel merkelig at rapportskrivingen til politiet som altså må ha 1.prioritet av skrivebordsoppgaver, kommer dårlig ut som nå tydeligvis er tilfellet.Med tanke på oppgaveflyt og arbeidsorganisering, reiser saken en rekke spørsmål:

  • Er det legen som undersøkte offeret som også får i oppgave å skrive sakkyndig rapport? Hvordan sikrer man seg i såfall at denne legen er tilgjengelig for å skrive rapporten? Henger oppgaven på denne legen og bare den? Hvordan sikrer man at oppgaven blir løst ved sykdom, ferie, annet fravær eller ren og skjær utsettelsesatferd fra aktuell lege?
  • Er denne kritisk viktige oppgavekøen samlet i én kø, eller er den splittet opp på individuelle køer for hver enkelt lege som skal skrive rapportene? Fins det en med overordnet ansvar som har en samlet oversikt over denne kritisk viktige oppgavekøen? Vet denne personen til en hver tid hvilken rapport som har ligget lengst i køen slik at man kan fange opp “lang-liggere” og “gjete” de videre?? (se forøvrig min bloggpost om pipeline-prinsippet)
  • Er de fire legeårsverkene til overgrepsmottaket fordelt på flere enn 4 leger? Er det kanskje enkelte leger som er mer løselig tilknyttet og bare tar ekstravakter av og til?  I hvilken grad har man avklart ansvarsforholdet disse legene har overfor innboksen sin? I hvilken grad sikrer man at også innboksene til legene med mer løs tilknytning blir trygge innbokser?
  • Skjer det ofte at  legen som gjorde den første undersøkelsen ikke lenger er tilknyttet mottaket, og at det så trekker ut i tid å fordele oppgaven til annen lege ved mottaket?
  • Har legene dedikert arbeidstid til rapportskriving eller forventes det at de skal gjøre dette underveis mens de har vakt ved mottaket?
  • Har legene ved overgrepsmottaket mye av sin arbeidstid i hjemmeberedskap, tid de hverken får betalt for eller har har praktiske forhold som ligger til rette for rapportskriving?
  • Opplever legene rapportskrivingen som en komplisert og tyngende oppgave de lett utsetter? Er de bevisst utsettelsestrangens lumske evne til å sabotere arbeidsflyten? (se min bloggpost “en historie om antiutsettelse fra virkeligheten”)

Rapportene fra overgrepsmottaket i Oslo er opplagt av en mer komplisert og omfattende karakter enn de rapportene f.eks. jeg som legevaktsjef skriver til politiet nærmest ukentlig (jeg er sjef for interkommunal nattlegevakt i Volda). Men om en oppgave er stor og komplisert, må man være desto mer bevisst på å sikre at den faktisk utføres.

De som jobber ved overgrepsmottaket i Oslo gjør helt sikkert så godt de kan, sannsynligvis med for knappe ressurser. Men jo knappere ressursene er, jo viktigere er det å organisere og prioritere dem riktig. Det er vanskelig å tro at dette er gjort ved Oslo legevakt.