Digital avhengighet

I Dagens Næringsliv (13.juli 2012) kan man i D2-magasinet lese om 6 personer som har opplevd seg selv til å ha en skadelig avhengighet av internett. Samtlige har på ulike vis sett seg nødt til å begrense sin egen tilgang til internett. Artikkelen anbefales på det varmeste!

Samtlige av de intervjuede har opplevd de sosiale mediene som problemet. Hvorfor? Jo, fordi vi er så glad i tilbakemeldinger! Tilbakemeldinger er en positiv ting, det motiverer oss og det gjør oss glade. Problemet er bare om vi blir så glad for disse tilbakemeldingene at vi glemmer alt annet i stadig jakt på mer tilbakemeldinger. Noen forskere mener å ha avdekket at Facebook er mer avhengighetsskapende enn tobakk.

Hva så om vi er avhengige? En av de intervjuede i DN, legen Martin Aasbrenn, har tatt grep med deltagelse på sosiale medier kun annenhver dag i uka. Etter at han innførte dette opplever han at han blir mindre sliten, får lest mer og får mer oppmerksomhet til familien.

Selv har jeg ingen planer om å kutte ut hverken internett generelt eller sosiale medier spesielt. Jeg har imidlertid veldig tro på at det er sunt med en aktiv holdning til å begrense i hvilken grad man tar imot digitale input. Vanlige arbeidsdager tilstreber jeg å håndtere e-post i dedikerte økter. Annenhver time, eller sjeldnere. Sosiale medier styrer jeg i stor grad unna om arbeidsdagen, og koser meg heller med det enten tidlig morgen eller ettermiddag/kveld. Men også da trengs det tydelig begrensning. Jeg sammenligner ofte Twitter med å gå på pub: Mange hyggelige mennesker, gode samtaler og mye støy. Trivelig sted å være av og til, men ikke et sted man kan være hele tiden.

Tar du grep for å begrense din internett-tid?

  • Jeg er enig i at artikkelen er interessant og mer balansert enn en del annet som skrives om internettavhengighet. Avsluttet nylig boken Virtually You: The Dangerous Powers of the E-Personality, og den faller ikke under kategorien balansert, men dessverre ekstrem og deterministisk. Han går så langt som å hevde at internett skaper personlighetsforstyrrelser. Anmeldelse kommer i Tidsskriftet i løpet av høsten.

    Balansert og interessant artikkel til tross, er internett mer avhengighetsskapende enn for eksempel TV eller rollespill? På sett og vis synes jeg vi har tatt denne saken opp mange ganger før, bare med andre medier i hovedrollen. Jeg ser selvfølgelig at vi pga. mobil og nettbrett har med oss internett over alt, slik at parallellen ikke er 100%, men likevel? Kanskje vi skal senke skuldrene litt?

    • Jørn Kippersund

      Takk for kommentar! Jeg ser fram til å lese anmeldelsen av boken du beskriver.

      Joda, dommedag har blitt spådd både ved innføringen av tegneserier, fjernsyn m.m. Mhp. internett og sosiale medier så skiller det seg likevel litt ut ved at den faktiske tilgjengeligheten er så formidabel. I tillegg er de direkte personlige tilbakemeldingene av en så stimulerende karakter, og de kommer så hyppig, at avhengigheten nok lettere kan oppstå.

      Jeg er absolutt enig i at vi ikke skal frike ut i en fullstendig paranoid internett-fobi, slett ikke! Det er nettopp det jeg syns var bra med artikkelen i D2, at de intervjuede på ingen måte hadde gitt opp sosiale medier eller internett. Poenget deres var at de innså behovet for å pålegge seg selv visse restriksjoner for å ikke la internettet ta overhånd og gjennom dette finne en riktig balanse. Måtehold er vel stikkordet her som mange andre steder.

  • Hei Jørn! Det er noe rart med denne debatten. Det er som om Internett skal regnes som 1 enhet. DA skal jeg være enig i at det fremstå som høy bruk. Men internett er ikke 1 enhet. Internett rommer det som før var f.eks.
    – Lese en avis
    – Høre på radio
    – Lese et magasin
    – Høre på kassetspiller eller annet musikkmedie
    – Lese et brev
    – få/ta en telefon

    Helt tilbake på 80-tallet kunne jeg gjøre ALT dette i løpet av en arbeidsdag. Uten at det var snakk om at dette var noe avhengighetsdannende.

    • Jørn Kippersund

      Takk for kommentar Heming!

      Jeg ser poenget ditt, men jeg tror likevel det er viktige forskjeller som gjør at problematikken er mer relevant i dag. Dagens informasjonsstrøm skiller seg fra 80-tallets informasjonsstrøm særlig ved tre aspekt:

      – avbruddene med tilhørende kontekstskifte kommer langt hyppigere og mer fristende. Mens du på 80-tallet hentet brev en gang om dagen, får du nå pushet e-post eller andre personlige varsler fra sosiale medier, kontinuerlig og med tildels høy frekvens. Jeg bruker å si at et ikon som varsler oss om at ny e-post ligger og venter på oss virker like distraherende som at telefonen står og ringer.
      – informasjonen er oftere en direkte personlig tilbakemelding, noe som i langt større grad «kildrer» dopaminfrigjøring i hjernen med tilhørende lykkefølelse (!)
      – avbruddene og informasjonsstrømmen bringes så tett på oss, og gjerne 24/7 om vi ikke selv setter grenser. Om ikke bokstavelig talt under huden, så i alle fall direkte til en vibrerende dings i bukselomma.

      Teknologi eller infrastruktur setter altså ingen begrensninger lenger, vi må selv sette disse begrensningene. Programmet Ommwriter er et glitrende eksempel på skjerming man kan selv pålegge seg om man f.eks. ønsker å skrive uforstyrret. Jeg selv er jo stor tilhenger og storforbruker av moderne informasjonsteknologi. Men jeg ser at jeg må ta visse forholdsregler.

      Det fins en meget enkel test på om man har problem med internett-avhengighet: Hold deg borte fra internett inkl. all pushvarsling av personlige meldinger i f.eks. en helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Om det er strengt nødvendig av hensyn til forpliktelser; Sjekk e-post 1x/døgn. Dersom dette oppleves som avslappende og komplett uproblematisk, ligger du neppe i faresonen. Om du kjenner på en liten uro eller syns det er vanskelig å gjennomføre et slikt eksperiment kan det bety at du trenger å øve deg mer på slik skjerming.

      Selv innrømmer jeg gjerne at det krever aktiv innsats om jeg skal klare å gjennomføre slike skjermingsøkter.