Hvem taper på at du lar deg avbryte?

I forrige uke var jeg i Bergen og hørte skeptikeren James Randi sitt glimrende foredrag. Flere hundre måtte skuffet snu i døren på grunn av plassmangel. Den eldre herren på 82 år trollbandt de 400 i auditoriet med sin humoristiske og skarpe tunge i over 2 1/2 time. Lyden var dårlig og det gikk til tider fort i svingene. For å få med seg alt måtte vi derfor følge med som tente lys.

Etter 2 timer var det noen som måtte forlate salen. Det ble uro, knitring i tøy og lyden av flere som måtte reise seg for å slippe ut den som skulle gå. Jeg kunne ikke annet enn å la meg irritere over dette. Var det nødvendig å gå akkurat nå? Tenk på alle som ikke hadde sluppet inn. Kunne ikke de vente bare litt til? Hvem var nå denne personen?

Jeg hadde ikke hatt fokus vekke fra foreleser i mange sekund, før jeg hadde mistet tråden. Det opplagte slo da ned i meg: Hva gavnet det meg at jeg lot fokuset mitt bli dradd mot denne personen som skulle gå? For det første kan det hende de hadde meget gode grunner for å gå. For det andre: Om de ikke hadde det – hva tjente jeg på å følge med på deres ferd ut fra auditoriet?

Samme tankegang kan anvendes mange steder: Kjører jeg bedre bil om jeg bygger opp aggresjon mot andre bilister? Skriver jeg en bedre rapport om jeg hopper ut av skrivingen for å sjekke e-post hver gang det kommer ny e-post? Jeg har nettopp skrevet om pipeline-prinsippet. En viktig del av det er nettopp det å ha fokus på én og én oppgave, og la de andre ligge skjult for ditt blikk – inne i røret.

P.S. Hvis du vil se bloggforfatteren gi 100 piller med homøopatisk sovemedisin, så klikk her

  • på en annen side:
    Å forplikte seg til å alltid høre ferdig forelesninger en har gått inn på kan fort bli tidssløsing. Tviler ikke på at James Randis foredrag var verdt å følge i sin helhet, men alle foredrag er ikke gode.

    Det finnes jo kolleger på landets sykehus som bruker callingtrikset under undervisning og møter som kan bli dårlige: Eget callingnummer er lagret som hurtigtast på mobiltelefonen så en kan ringe opp seg selv og dermed få en sosialt akseptert anledning til å gå om presentasjonen er unyttig.

    Hvor egoistisk er det? Er irritasjonen det skaper for andre når man går et så stort problem at man alltid bør sitte ut forelesninger?

    • @Martin: Jeg mener man bør ha høy terskel for å forlate en forelesning, men av og til er det riktig. Hovedpoenget mitt var egentlig at man ikke bør ha så mye fokus på hva de andre gjør. Nyttig øvelse å aktivt stenge ute slike distraksjoner og isolere oppmerksomheten mot foreleser.